Å få være hundeeier er lykke. Man har en liten hårdott fyllt av lykke tuslende rundt seg til enhver tid. Jeg er så glad for at jeg har fått være hundeeier. På godt og vondt. Det er kanskje ikke siste gang, men det vet jeg ikke nå....
I fjor
mistet vi vår lille Louis, og tidligere i vinter ble Jonas veldig veldig dårlig. Med to tette anfall på en uke, fant veterinæren ut at han nok hadde hatt epelipsianfall. Han ble satt på medisin, som frem til i går har virket helt supert. Helt hva som forårsaket anfallene vet vi ikke (det kan ha vært tumor i hjernen, men det får vi aldri vite, og det er greit). Enkelte dager kunne man nesten tro at vi hadde en 3-åring i hus, ikke en snart 10-åring. Vi har riktignok merket oss at Jonas har virket litt tregere og litt mer "gammel" de siste ukene, men vi har x fingrene og håpet på det beste. Vi har hele tiden sagt at så lenge han har det godt og ikke har smerter, så ville det gå bra. Og det har det gjort - lenge.
I går var Lillegutt jonas ganske tufs her. Men, vi fikk i ham medisinen hans, og han kviknet litt til, så vi bestemte oss for å se an situasjonen litt til. På natten sov han mye i armskroken min, og jeg merket at han var litt tung og treg da han ble for varm og ville ligge ved føttene i stede, men hadde et håp om at han bare var trøtt. Så vi sovnet begge to, og sov litt til.
Tidlig på morningen våknet jeg av at han igjen beveget seg over i armskroken til lille prinsesse - litt som for å søke litt trøst. Jeg så han var tung i kroppen og beveget seg litt seigt. Lille prinsesse fikk sove litt til, men jeg våknet skikkelig da lillegutt satte seg opp. Ørene rett ut og DET blikket på meg. "Mamma, jeg er kvalm"!
(Ikke spør meg - man bare vet hva han mener). Så jeg hjalp ham ned fra sengen (han pleier å greie det fint selv til vanlig - så dette var absolutt ikke vanlig), og vi gikk bort til trappen. Eller, han sjanglet mer enn han gikk, og jeg så at han hadde det ikke bra. Så jeg bar han ned trappene og ut på plena. Med det samme labbene traff gresset begynte halen å gå. Han logret - og virket SÅ lykkelig. Men, han var fortsatt ikke helt seg selv, og fikk gått og tisset litt. Surra rundt på gresset. spiste gress - masse! Og kastet opp. Det hender jo at hunder spiser ting og får vondt i magen og må kaste opp - da spiser de gress. Jeg x fingrene for at det var det som var tilfellet her, men han bare virket dårligere og dårligere. Da jeg ikke fikk i ham medisinen hans, innpakket i delig ost, som han elser, skjønte jeg at dette var ikke bra. Når DENNE hunden ikke spiser, så er han SKIKKELIG dårlig! Pappamannen ble tilringt - jeg hadde en magefølelse av at dette ikke gikk veien, så jeg ville ikke dra til veterinæren alene i dag. Prinsessebarnet ble vekket, og vi hadde litt kos med en passelig fortumlet Jonas her hjemme. Prinsessa fikk forklaring på hva som kunne skje i dag, og hvordan. Først tenkte jeg å levere henne i barnehagen, og så dra til vet. men det føltes feil. Jonas var en stor del av vår familie, og de to hadde et helt eget bånd seg imellom. Så hun fikk være med. Helt til slutten. Det var det som var det riktige, og jeg er glad for det valget. Barn må ikke nødvendigvis skjermes fra det som er vondt og trist - det hjelper dem ikke i deres egen sorgprosess, som de jo må igjennom uansett.
Veterinæren kunne ikke helt sette fingeren på hva som var galt, og det ble vurdert røntgen av mage, og MR av hode (det kunne også være svulst). Men, du skjønner, Jonas hadde bursdag i dag. Han ble 10 år, og for meg er tanken på å begynne å operere på en gammel hund, det samme som å plage den. Og, mens vi var hos veterinæren virket han slappere og slappere. Jeg gråt - jeg gråter ennå, og kommer nok til å gjøre det en stund - men jeg kom frem til at i dag var dagen da vi bare måtte ta verdens vanskeligste valg. Han måtte få slippe. Han hadde det vondt, og det var helt forferdelig å se ham sånn å ikke kunne gjøre noe.
Å avslutte en bestevenns liv på denne måten er noe av det værtste jeg har vært med på. Jeg har vært med på det en gang før med hund, men da var det ikke MIN hund. Og en gang med marsvinet mitt, Frank. Alle de andre dyrene har vandret på egenhånd, så der har det ikke vært noe valg. I dag hadde jeg et valg, selv om jeg ikke egentlig hadde det. Jonas var gammel, og hadde det vondt. jeg kunne ikke utsette ham for operasjoner, og det var ikke noe mer veterinæren kunne gjøre uten å sette i gang mange anstrengende tiltak. Hun (vet) sa også at vi nok tok den riktige avgjørelsen, selv om den er beintung. Jeg var med ham hele veien, til hjertet hans stoppet å slå. Og litt til. Jeg kommer til å savne ham sånn....
Han kom til verden bak frem, nesten uten liv, og med mye ståhei (oppdretter på telefon med vet. hele veien, og jeg tror det var ganske så kritisk til om han ville klare seg). Han var en av fire fantastiske søsken. Han var den største av dem, og det var han som eneste valp i kassa som sto på to bein med begge forlabbene på gjerdet og ønsket oss velkommen da vi kom og hentet ham. Han var klare for oss, og vi var så glade for å være så heldige å få lov å få ham med oss hjem. Vi vet de bare er til låns, men man blir så uenderlig glad i dem uansett - disse dyra. Det er bare sånn det er. Han fikk kennelnavnet Smallville´s One to Remember - og hos oss ble han VERDENS BESTE JONAS! Han levde et langt hundeliv, og hadde det godt frem til det siste. Han kom med et brak, så når man tenker på det var det jo ikke så rart at han valgte sin egen 10-års dag til å dra igjen. han var unik og elsket!
Jeg skulle ønske du hadde vært her med oss litt lenger, men jeg skjønner at du var sliten nå. Jeg håper Louis står klar for å ta i mot deg der opp i himmelporten når du kommer. Og Reijo, Arak og Frank. Jeg har mange engler i himmelen nå, og alle har fortsatt en stor plass i mitt hjerte. Der lever de videre i minnene.....
