Å pakke ned et liv i en liten eske. Det er det tyngste jeg noen gang har gjort. Små ting, som ditt halsbånd, som fortsatt har lukten av deg, den lille biegenseren som aldri vil få fly med deg igjen...Mammahertet gråter.
Du var så liten, og samtidig så stor. Dine små poter har satt dype dype spor. Mammahertet gråter. Du ville så gjerne utforske livet, helt på egenhånd. I grøfter og kanter var det mange lukter fra alle kanter. Mammahjertet gråter.
Jeg tror du var på vei hjem til meg, glad og fornøyd. Du svevde med vinden og tiden bare fløy. Mammahertet gråter.
Du så deg ikke for, var litt for tidlig ute. Slaget var for hardt, og bilden var for kald.
Mammahjertet gråter.
Jeg tror du var lykkelig, helt til det siste. Du var fri, og løp som om du ingen tid hadde å miste. En port sto på gløtt og du så din sjanse, til ut i naturen på fire poter danse.
Mammahjertet gråter.
Et helt nabolag er i sorg, og savnet er ikke til å bære. Så liten og så stor på samme tid.
Jeg håper du er fri, og har det godt der du er. At himmelen er blå og du er trygg og god.
Mammahertet gråter.
Himmelen har fått en ny engel nå, og jeg tror du fortsatt er litt her og passer på,
Mammahertet gråter.
Jeg savner dine tassende poter, dit skjønne blikk. Jeg savner ditt bustete hode og alle dine sprell.
Du var høyt elsket min lille prins.
Mammahertet gråter....
Alle daglige rutiner der du ikke er mer, kjennes tomme og rare,
Mammahertet gråter.
Det er tungt å pakke et lite liv ned i en liten eske - Det tyngste jeg har gjort...
Mammahertet gråter!
