Ah...jeg har sendt mann og barn på fjelltur, og når jeg får huset for meg selv, så bare bobler jeg over med kreativitet. Jeg har hatt idéen til denne sengen en god stund - siden jeg så noe lignende på nett et eller annet sted - det var i USA i affall. Men, jeg måtte bare vente på sommeren, og at ånden lissom skulle komme over meg og gi meg tid og inspirasjon...Og, bittelitt alenetid (sånn ca to timer for å være helt nøyaktig) var det som skulle til. Hærlig! Jeg elsker å ha familien min rundt meg, men jeg trives også godt i eget selskap, for da får jeg ofte tid til å bare la fantasien slå seg løs. (hvis du nå sitter og lurer på om jeg ikke har "alenetid" sånn hele tiden, siden jeg jo har hjemmekontor og bare er ute og svinser litt med kamera innimellom - veeel..så er det ikke helt sånn det fungerer. Jeg tror aldri jeg har jobbet så mye, og så hardt som etter at jeg startet min egen bedrift. Det kan nok se lett ut fra utsiden, men det ligger så innmari mye tid bak hver eneste bilde som produseres. Både i planlegging, gjennomføring, etterarbeid, pappirarbeid (som nok er mer regnskaps- og markedsføringsorientert enn foto-orientert), kursing, osv. For, selve fotograferingen er nok (desverre) bare ca 10% av jobben som fotograf. Det er mange hatter som skal bæres, mange baller som skal sjongleres samtidig, for å ikke snakke om all TID som går med....Men, jeg ville nok ikke hatt det på noen annen måte uansett, så jeg er i grunn helt fornøyd).
Men, derfor er det så fint (og viktig) å få satt av litt tid til bare å være - og for meg betyr visst å være å få lage noe...å la fantasi og kreativitet bare få løpe litt fritt, og så se hva det ender opp med. Det er visst bare sånn jeg er skrudd sammen. Og, i dag fikk jeg jammen meg satt ut i livet noen jeg har tenkt på lenge.
Den første utfordringen var at jeg bare hadde materiale til bunnen. Så, jeg måtte ut på jakt etter "nedfallstrær". Så jeg kjørte litt rundt (slapp av- jeg har hybridbil, så jeg kjører på strøm halve tiden) til jeg fant et sted der det var noe buskas som lå i en haug. Jeg motet meg opp og gikk bort og ringte på huset som så ut til å høre til buskaset, og spurte pent om jeg kunne ta med meg noen få biter (ta ALDRI ting som bare ligger der uten å spørre! Det er alltid noen som eier det). Og, damen smilte varmt og sa at såklart kunne jeg det. De måtte jo kjøre det bort en eller annen gang likevel. (ah, som jeg JUBLET inni meg da!!!). Så, da var det bare å plukke ut det jeg ville ha, og komme seg hjem og i saging og snekring...
BLE DEN IKKE FIN!!! JEG ER SÅ FORNØYD, og kan nesten ikke vente til jeg kan prøve å putte en liten nyfødt, en katt eller en liten vofs oppi den.
0 fortryllende kommentarer:
Legg inn en kommentar