Kjære julenissen

I dag skrives åres ønskeliste til julenissen. Mammadamen ønsker seg mest julesnø og julero.  

Jeg har fotografert til Strikkesidas Favoritter

Jeg har fotografert til Strikkesidas Favoritter for Gyldendal forlag. Og i dag fikk jeg mailen jeg har ventet på. Dette sukkertøyet av en bok har akkurat gått i trykken og vil snart være å finne i en bokhandel nær deg. Og, det er jeg som fotografert modellene i boken, og jeg sitter her og er så STOLT over å ha fått være med på et så fantastisk fint prosjekt, og så gleder jeg meg så masse til å holde boken i hånden! (og, såklart teste ut noen av mønsterne i den - jeg er jo et håndarbeidsmenneske, så strikking er lissom litt sånn "ro-i-sjelen"-aktivitet for min del). Hvis du også er et strikkemenneske, så kan jeg avsløre at boken er spekket med fine oppskrifter - klær til barn og voksne, tilbehør og interiørprosjekter. Hvis du vil få en liten sniktitt på hva som kommer i den, kan du trykke deg inn her:

Strikkesidas favoritter kan bestilles hos haugenbok.no eller kjøpes i bokhandelen i hele Norge. Så, da er det vel egentlig bare å ønske deg en finfin strikkehøst:)

Strikke strikker har strakk

Neida...men, jeg har strikket! En hel del faktisk. I sommer. Som du sikkert vet fotograferer jeg jo nyfødte, og som nyfødtfotograf er det fint med rekvisitter. Jeg lager nesten alle mine selv, og finner stor glede i det. I sommer har bitte små luer i fine farger blitt til. Og de er så søøøte!!! 

Hvilken farge liker du best?

Og, noen tepper har det også blitt...som passer til noen av luene:)

De kuleste vannslangene

OOooo! Kan du tenke deg! Råååååsa vannslange! SÅ kul!!! <3 br="">

I vinter var jeg innom Gave & Interiørmessen, og ble stående å skravle med agenturet for disse überkule vannslangene. Og, da jeg sist var innom Verket interiør på Bærums verk, så så jeg at de hadde jammen meg fått inn disse kule her. Litt i tvil på om jeg får mannen med på å bytte ut den trauste gamle spyleren vi har hengende på veggen i hagen, men noe for deg som er litt mer hipp og trendy enn oss kanskje? JEG digger dem i allefall rått! De kommer i mange finfine farger også...

Så, hvis du skal være hjemme og mekke i hagen i sommer...Et lite friskt pust i vanninga kanskje?

The One to Remember

Å få være hundeeier er lykke. Man har en liten hårdott fyllt av lykke tuslende rundt seg til enhver tid. Jeg er så glad for at jeg har fått være hundeeier. På godt og vondt. Det er kanskje ikke siste gang, men det vet jeg ikke nå....

I fjor mistet vi vår lille Louis, og tidligere i vinter ble Jonas veldig veldig dårlig. Med to tette anfall på en uke, fant veterinæren ut at han nok hadde hatt epelipsianfall. Han ble satt på medisin, som frem til i går har virket helt supert. Helt hva som forårsaket anfallene vet vi ikke (det kan ha vært tumor i hjernen, men det får vi aldri vite, og det er greit).  Enkelte dager kunne man nesten tro at vi hadde en 3-åring i hus, ikke en snart 10-åring. Vi har riktignok merket oss at Jonas har virket litt tregere og litt mer "gammel" de siste ukene, men vi har x fingrene og håpet på det beste. Vi har hele tiden sagt at så lenge han har det godt og ikke har smerter, så ville det gå bra. Og det har det gjort - lenge.

I går var Lillegutt jonas ganske tufs her. Men, vi fikk i ham medisinen hans, og han kviknet litt til, så vi bestemte oss for å se an situasjonen litt til. På natten sov han mye i armskroken min, og jeg merket at han var litt tung og treg da han ble for varm og ville ligge ved føttene i stede, men hadde et håp om at han bare var trøtt. Så vi sovnet begge to, og sov litt til.

Tidlig på morningen våknet jeg av at han igjen beveget seg over i armskroken til lille prinsesse - litt som for å søke litt trøst. Jeg så han var tung i kroppen og beveget seg litt seigt. Lille prinsesse fikk sove litt til, men jeg våknet skikkelig da lillegutt satte seg opp. Ørene rett ut og DET blikket på meg. "Mamma, jeg er kvalm"! (Ikke spør meg - man bare vet hva han mener). Så jeg hjalp ham ned fra sengen (han pleier å greie det fint selv til vanlig - så dette var absolutt ikke vanlig), og vi gikk bort til trappen. Eller, han sjanglet mer enn han gikk, og jeg så at han hadde det ikke bra. Så jeg bar han ned trappene og ut på plena. Med det samme labbene traff gresset begynte halen å gå. Han logret - og virket SÅ lykkelig. Men, han var fortsatt ikke helt seg selv, og fikk gått og tisset litt. Surra rundt på gresset. spiste gress - masse! Og kastet opp. Det hender jo at hunder spiser ting og får vondt i magen og må kaste opp - da spiser de gress. Jeg x fingrene for at det var det som var tilfellet her, men han bare virket dårligere og dårligere. Da jeg ikke fikk i ham medisinen hans, innpakket i delig ost, som han elser, skjønte jeg at dette var ikke bra. Når DENNE hunden ikke spiser, så er han SKIKKELIG dårlig! Pappamannen ble tilringt - jeg hadde en magefølelse av at dette ikke gikk veien, så jeg ville ikke dra til veterinæren alene i dag. Prinsessebarnet ble vekket, og vi hadde litt kos med en passelig fortumlet Jonas her hjemme. Prinsessa fikk forklaring på hva som kunne skje i dag, og hvordan. Først tenkte jeg å levere henne i barnehagen, og så dra til vet. men det føltes feil. Jonas var en stor del av vår familie, og de to hadde et helt eget bånd seg imellom. Så hun fikk være med. Helt til slutten. Det var det som var det riktige, og jeg er glad for det valget. Barn må ikke nødvendigvis skjermes fra det som er vondt og trist - det hjelper dem ikke i deres egen sorgprosess, som de jo må igjennom uansett.

Veterinæren kunne ikke helt sette fingeren på hva som var galt, og det ble vurdert røntgen av mage, og MR av hode (det kunne også være svulst). Men, du skjønner, Jonas hadde bursdag i dag. Han ble 10 år, og for meg er tanken på å begynne å operere på en gammel hund, det samme som å plage den. Og, mens vi var hos veterinæren virket han slappere og slappere. Jeg gråt - jeg gråter ennå, og kommer nok til å gjøre det en stund - men jeg kom frem til at i dag var dagen da vi bare måtte ta verdens vanskeligste valg. Han måtte få slippe. Han hadde det vondt, og det var helt forferdelig å se ham sånn å ikke kunne gjøre noe.

Å avslutte en bestevenns liv på denne måten er noe av det værtste jeg har vært med på. Jeg har vært med på det en gang før med hund, men da var det ikke MIN hund. Og en gang med marsvinet mitt, Frank. Alle de andre dyrene har vandret på egenhånd, så der har det ikke vært noe valg. I dag hadde jeg et valg, selv om jeg ikke egentlig hadde det. Jonas var gammel, og hadde det vondt. jeg kunne ikke utsette ham for operasjoner, og det var ikke noe mer veterinæren kunne gjøre uten å sette i gang mange anstrengende tiltak. Hun (vet) sa også at vi nok tok den riktige avgjørelsen, selv om den er beintung. Jeg var med ham hele veien, til hjertet hans stoppet å slå. Og litt til. Jeg kommer til å savne ham sånn....

Han kom til verden bak frem, nesten uten liv, og med mye ståhei (oppdretter på telefon med vet. hele veien, og jeg tror det var ganske så kritisk til om han ville klare seg). Han var en av fire fantastiske søsken. Han var den største av dem, og det var han som eneste valp i kassa som sto på to bein med begge forlabbene på gjerdet og ønsket oss velkommen da vi kom og hentet ham. Han var klare for oss, og vi var så glade for å være så heldige å få lov å få ham med oss hjem. Vi vet de bare er til låns, men man blir så uenderlig glad i dem uansett - disse dyra. Det er bare sånn det er. Han fikk kennelnavnet Smallville´s One to Remember - og hos oss ble han VERDENS BESTE JONAS! Han levde et langt hundeliv, og hadde det godt frem til det siste. Han kom med et brak, så når man tenker på det var det jo ikke så rart at han valgte sin egen 10-års dag til å dra igjen. han var unik og elsket!

Jeg skulle ønske du hadde vært her med oss litt lenger, men jeg skjønner at du var sliten nå. Jeg håper Louis står klar for å ta i mot deg der opp i himmelporten når du kommer. Og Reijo, Arak og Frank. Jeg har mange engler i himmelen nå, og alle har fortsatt en stor plass i mitt hjerte. Der lever de videre i minnene.....

Se hva jeg har laget!!! DIY Newborn props

Ah...jeg har sendt mann og barn på fjelltur, og når jeg får huset for meg selv, så bare bobler jeg over med kreativitet. Jeg har hatt idéen til denne sengen en god stund - siden jeg så noe lignende på nett et eller annet sted - det var i USA i affall. Men, jeg måtte bare vente på sommeren, og at ånden lissom skulle komme over meg og gi meg tid og inspirasjon...Og, bittelitt alenetid (sånn ca to timer for å være helt nøyaktig) var det som skulle til. Hærlig! Jeg elsker å ha familien min rundt meg, men jeg trives også godt i eget selskap, for da får jeg ofte tid til å bare la fantasien slå seg løs. (hvis du nå sitter og lurer på om jeg ikke har "alenetid" sånn hele tiden, siden jeg jo har hjemmekontor og bare er ute og svinser litt med kamera innimellom - veeel..så er det ikke helt sånn det fungerer. Jeg tror aldri jeg har jobbet så mye, og så hardt som etter at jeg startet min egen bedrift. Det kan nok se lett ut fra utsiden, men det ligger så innmari mye tid bak hver eneste bilde som produseres. Både i planlegging, gjennomføring, etterarbeid, pappirarbeid (som nok er mer regnskaps- og markedsføringsorientert enn foto-orientert), kursing, osv. For, selve fotograferingen er nok (desverre) bare ca 10% av jobben som fotograf. Det er mange hatter som skal bæres, mange baller som skal sjongleres samtidig, for å ikke snakke om all TID som går med....Men, jeg ville nok ikke hatt det på noen annen måte uansett, så jeg er i grunn helt fornøyd).
Men, derfor er det så fint (og viktig) å få satt av litt tid til bare å være - og for meg betyr visst å være å få lage noe...å la fantasi og kreativitet bare få løpe litt fritt, og så se hva det ender opp med. Det er visst bare sånn jeg er skrudd sammen. Og, i dag fikk jeg jammen meg satt ut i livet noen jeg har tenkt på lenge.
Den første utfordringen var at jeg bare hadde materiale til bunnen. Så, jeg måtte ut på jakt etter "nedfallstrær". Så jeg kjørte litt rundt (slapp av- jeg har hybridbil, så jeg kjører på strøm halve tiden) til jeg fant et sted der det var noe buskas som lå i en haug. Jeg motet meg opp og gikk bort og ringte på huset som så ut til å høre til buskaset, og spurte pent om jeg kunne ta med meg noen få biter (ta ALDRI ting som bare ligger der uten å spørre! Det er alltid noen som eier det). Og, damen smilte varmt og sa at såklart kunne jeg det. De måtte jo kjøre det bort en eller annen gang likevel. (ah, som jeg JUBLET inni meg da!!!). Så, da var det bare å plukke ut det jeg ville ha, og komme seg hjem og i saging og snekring...

BLE DEN IKKE FIN!!! JEG ER SÅ FORNØYD, og kan nesten ikke vente til jeg kan prøve å putte en liten nyfødt, en katt eller en liten vofs oppi den.

Hohoi! Jeg har sydd litt igjen...

Jeg har en sånn her bukse fra før, som jeg ELSKER nå som det er litt varmt og fint ute. Men, den er jo bare i en farge (mørkebrun), og så er jeg redd den skal bli fulstendig utslitt. Så, forleden kveld tok jeg sats, og fikk laget mønster ganske lik favorittbuksa, og resultatet ser sånn her ut...den er rådigg!!! *ELSK!!!* Og, ikke nok med det...jeg laget en til som er lik, men i annet stoff, og en til prinsessa. Følte meg ganske effektiv og flinkis da, men det viktigste var at jeg fikk kjent litt på sygleden igjen, og at jeg sitter igjen med ny favorittbukse;). Jeeei!

Hva syns du...(jeg vet...den er gaaaanske saggete...men det er det som er så digg!)

Rabarbra fra egen hage

Disse er det en liten prinsesse som har gått og lurt og spekulert lenge på når vi kunne smake på. Og, for et par dager siden fikk hun klarsignal fra mammadamen om at NÅ, nå kunne hun få plukke seg EN stilk og få smake på med sukker i skål. Jeg lurer på om hun kanskje hadde trod at dette var en av de søte fruktene, men til tross for diverse grimaser, sa hun at det var godt...faktisk:).

For meg som er vokst opp litt sånn på landet, er det en fryd å endelig ha rabarbra i hagen. I fjor, før snøen la seg handlet vi en liten sped plante fra det lokale hagesenteret, og satte i jorda. Når jeg tenker meg om var det vel en god stund før snøen kom, men den ble aldri spisbar i fjor. Men, i år har den vokst seg stor og frodig, og det er ikke så lenge før jeg kan høste den...MEN, hva skal jeg lage av den da tro? Syltetøy? Det er ikke til så mye i såfall.

Har du noen gode forslag til hva jeg kan bruke årets rabarbra til, legger du bare igjen tipset i kommentarfeltet under her. 

Og nai, sukkerdypping tror jeg vi er ferdig med for i år...hihi...

Indisk i dag | Middagstips

 I dag hadde mammadamen tenkt seg en veldig lettvindt løsning når middag skulle handles inn. Den vanlige ukeshandlinga har vaklet litt i det siste, og impulskjøp på butikken har tendert en liten stund. Og, siden vi da ikke hadde noe særlig spennede i skuffer og skap, bar turen på butikken i dag også...På butikken sto det en dame med smaksprøver klare, og jeg var solgt bare av lukta...Det blir INDISK i dag sa jeg til prinsessebarnet. Hun var enig. Så jeg spurte damen med smaksprøvene om nøyaktig hva hun hadde brukt for å få frem noe SÅ godt! Hun viste, og jeg plukka fra hyllene....Så...lettvindt ble det ikke, men slettes ikke vanskelig heller...og veldig veldig godt....

(og ikke helt spør meg hva det heter og sånn, det ser du jo forresten på bildene).

Foto: Ann Sissel Holthe / www.fatmonkey.no

Råååsa pannekaker anyone?

I dag var det prinsessa sin tur å "bestemme" middag. Rooosa pannekaker!!! Javisst sa mammadamen! Såklart vi kan ha det. Jeg har jo laget grønne vaffler en gang, så hvorfor ikke rosa pannekaker. Så sånn ble det. Med konditirfarge og pannekakerøre i en salig blanding ble det rosa pannekaer i VillaVillakulla i dag. Og, det måtte jo såklart dokumenteres. Det er jo ikke hver dag jeg driver og farger maten mener jeg...

Driver du med matablegøyer innimellom? Fortell om det i kommentarfeltet under her davel, så kanskje man får inspirasjon til en annen gang:).

Bilder: Ann Sissel Holthe/www.fatmonkey.no

Konfirmasjonsfotografering i vår?

Jeg fotograferer gjerne konfirmanter, og nå er det strax høysesong for konfirmasjonsfotografering. Visste du forresten at det er MYE mer behagelig for både foreldre og konfirmant å legge fotograferingen til en dag utenfor selve konfirmasjonsdagen. Da har man gjerne bedre tid, og man får en helt annen ro enn det man gjør på selve dagen. Planlegger man fotograferinen litt i forkant av konfirmasjonsdagen, kan man jo også bruke noen av bildene i invitasjonene.

For mer informasjon om fotografering hopp inn på min fotoside her: www.fatmonkey.no. Akkurat nå får du forresten også 25% rabatt på fotograferinen dersom du bestiller tid innen 1.Mai 2014

Burudvann rundt...

I dag har hele familyen vært på tur. Og, det ble litt av en tur. Det begynte med at vi begynte å gå...så gikk vi litt til...og litt til fordi det var så fint. Så tok vi en liten kakaorast og bestemte oss for å gå enda litt til...og før vi visste ordet av det hadde vi gått rundt halve vannet, og sto fint plasser i ei steinrøis. Det er en underdrivelse å si at jeg syns det ble litt i overkant eventyrlig skummelt en liten stund...bikkja måtte bæres, og det var steinur rett ned i vannet og rette fjellveggen over oss...men snu...næh...ikke denna gjengen. Pappamannen er heldigvis en stødig fjelkar, og prinsessebarnet har helt klart IKKE arvet sine klatregener etter sin mor (jeg er en pingle i høyden gitt). Og siden bikkja har vært på slankern en stund og nærmer seg normalvekt var han relativt bærbar. Så...vi har rett og slett vært på skikkelig eventyr denne langfredagen. En super tur i nydelig vær, selv om jeg nok ikke anbefaler den ruten vi endte opp med. For bratt og for skummel for min del, men etter det bratteste partiet ble jo ethvert kratt vi forserte bare barnematen...så, alt i alt en finfin freddag:)

Ps! Dagens bilder er laget med en Iphone...det beste kamera er det du har med deg:). 

Lett matfløte vs vanlig matfløte

Påsken er jo en tid der man kanskje har litt ekstra tid til å lage mat. I dag blir det finnbiff her i VillaVillakulla, og til den bruker jeg matfløte når jeg lager sausen. En eller annen i denne husholdningen (les: IKKE meg) hadde visst fått med seg en pakke lett-matfløte fra butikken så da fikk jeg prøvd det også. (Jeg visste ikke det fantes). Og vet du hva, den smaker omtrent som lettmelk...så hos meg vinner den tjukke fløten soleklart. For fløte skal smake fløte, og ikke melk i min bok:). Så da vet du det! 

Påskesola

 

Det er en stund siden jeg har hatt helt fri i påska. Det kjennes litt rart, men mest godt. For, selv om jeg elsker jobben min, er jeg overbevisst om at jeg gjør den enda bedre hvis jeg legger inn sånne pauser innimellom. Og så syns jeg Prinsessebarnet fortjente skikkelig ferie. Så vi nyter dagene nå. I dag er det til og med sol og den varmer så godt her på terrassen. Prinsessa og Jonas leker med en ball, og jeg, jeg koser meg med strikketøy. Strikker stadig småprops, for jeg har oppdaget at jeg har en garnsamling som har godt av en liten slankekur, og da er småprops-strikk genialt:). Det er så fredelig å sitte å strikke...hvis man ser bort fra hyl og latter fra Prinsessebarnet da...hun fryder seg når hun hiver ballen avgådre og gamle Jonas fyker avsted for å hente den...

Har du tatt påskeferie? Hva fyller du dine dager med?

Påskeferie...og historien om et gammelt kamera!

 Jeg har tatt påskeferie, men det betyr skjeldent at jeg lar kamera ligge og hvile seg. Det er da jeg har tid til å lage litt andre bilder enn det jeg gjør til vanlig for mine kunder (for det meste portretter og noe produkt- og matfoto). Jeg har alltid likt å tegne og male, så det å bruke kamera til å gjøre nettopp dette, er helt fantastisk morro! Når jeg ligger der, på knør med rumpa i været og sikter meg inn på småkryp, blomster og andre av naturens skaperverker, kobler jeg helt av. Det er så hærlig! Og, i dag har Prinsessebarnet fått låne en av mammas "storkameraer" for aller første gang. Det var litt stas og litt skummelt på samme tid tror jeg, for hun behandlet det med andakt.

Akkurat dette kameraet har en litt spesiell historie. Det er nemlig med dette at hele historien om Fotograf Ann Sissel startet...Eller, det er ikke heeelt sant...den startet noen år før det, men det var med dette kameraet jeg skjønte at jeg virkelig elsker å lage bilder av mennesker, og mat, og dyr, og bitte bitte små ting...sånn som bitte bitte små blomster. Jeg fikk nemlig dette kameraet av min mann i gave da Prinsessebarnet ble født. Tenk dere det...Med dette kameraet tok eventyret for alvor form, og jeg begynte etterhvert å skjønne min misjon her i livet - å skape vakre-, viktige- og nyttige bilder. Det er nå akkurat passert 6 år siden. Og det er helt rart å tenke på. For seks år er veldig kort tid, samtidig som at det føles som veldig lenge. Jeg har fotografert lenge før dette, men det var med dette jeg begynte å få til det jeg ville. Å skjønne selve kameraet, hvordan man jobber med lyset og andre tekniske greier. Og nå, i dag...da fikk min lille Prinsesse leke seg litt med dette lille vidunderet...Jeg har spart det til henne, sånn at hun hadde noe å begynne med....For dette kamerahuset kan aldri selges eller kastes...til det har det en litt for spesiell verdi for meg...Selv når det ikke er et eneste pixelpunkt igjen på dette, så skal det få stå til pynt...og minne meg om begynnelsen....

Her er forresten et av bildene jeg laget i dag. jeg kaller det "Blue Velvet"...for det minner meg om sangen...Blåveisen står så fint i blomst rundt om kring nå, så det er bare å nyte...og å fange....