11 januar 2012

LUNA


Merker at det går både langt og lenge mellom hvert blogginnlegg om dagen her. Men, januar et (tydeligvis) en hektisk måned, og tiden bare flakser avgårde. I forrige uke, på vei hjem fra barnehagelevering, traff jeg denne skjønne frøkna. Helt alene, satt hun der. Litt sånn fortumla i grøfta (til gangstien - var ikke en bil å se). Jeg lurte på om hun kunne vært påkjørt, og satte meg ned et lite stykke bortenfor henne, og spurte forsiktig om hun ville komme til meg. Det ville hun. Så hun reiste seg fra plassen sin - jeg tror hun må ha sittet der en stund, akkurat som hun ventet på noen som aldri ville komme. Da hun kom frem til meg dyttet hun seg forsiktig inntil meg og ville rett og slett ha litt kos.

Jeg er alltid forsikitg med store hunder, for man vet aldri hvem som ha preget disse (små hunder skal man også være forsiktige med, men de greier man stort sett om det skulle vise seg å være en liten hissigpropp - større hunder kan det være værre med). Men denne frøkna var så snill så snill. Og så SÅ nydelig!!! Jeg elsker polarhundene - og særlig Huskyene. Men, jeg syns ikke jeg har værken plass eller tid til å ha en så stor hund selv, så jeg holder meg til miniatyrene eller katter.

I allefall. Denne frøkna hadde halsbånd, men jeg greide bare å finne halve telefonnumeret på det, så jeg ble litt rådvill et øyeblikk, der jeg sto med tom barnevogn og egentlig hadde tenkt " å få SÅ mye gjort på morrakvisten". Men jeg ventet, og ventet litt til. Godsnakket med hunden, og koste den litt til. Jeg gikk ned i skogen nedenfor der hun satt og ventet, i tillfelle det lå en eier der nede med et illebefinnende eller noe - man kan jo aldri vite. Men, jeg så ingen, og ingen kom for å hente henne heller.

Så, jeg begynte å lete litt på vogna. Hadde jeg noe som kunne duge som leiebånd? For denne jenta fikk bli med meg hjem, så jeg fikk ringt etter hjelp. (nettverket på mobilen bestemte seg nemlig for å svikte meg akkurat da jeg trengte det mest, så jeg fant ikke noe nummer å ringe på stedet). Jeg fant ikke noe bånd på vogna, men kom på at jeg hadde jo belte på buksa. Så, av med beltet og feste det på halsbåndet. Hunden virket nesten lettet. Endelig skulle hun få gå tur! (eller, nå vet jeg jo ikke helt hva hun tenkte, men hun fulgte i allefall villig med meg).

Vel hjemme, fikk jeg ringt Falken, som satte meg over til Viking (som tar seg av bortkomne hunder i oslo go bærum visstnok), og der fikk jeg snakke med en hyggelig mann. I det jeg skulle se nærmere på halbåndet for å beskrive et for mannen i telefonen, oppdaget jeg mer tekst, men med rød penneskrift. Det sto et navn - Luna...og resten av telefonnummeret!!! Jeg ble så glad at jeg jublet inni meg! Sa til mannen i telefonen at jeg ringte opp igjen om jeg ikke fikk tak i eier, og la på.

Det var en overrasket og lettere forvirret eier som tok telefonen. Mistet en hund??? Er det en Huskey? Ja, sa jeg. Og fortalte historien. Det viste seg at denne frøkna bor ute i hundegård hele året (for den som nå tenker "stakkars henne" - så kan jeg med en gang si at Huskeyer IKKE er INNEHUNDER! De TRIVES faktisk BEST ute), og at noen må ha åpnet porten og sluppet henne løs uten at eierne hadde lagt merke til det. Han var SÅ glad da han kom og hentet henne, og jeg var glad for at det ordnet seg uten at hun måtte hentes av Viking.

Så, alle eventyr ender jo godt til slutt. Dette også.

OBS! Bildene skal ikke kopieres eller benyttes under noen omstendigheter uten tillatelse fra Fotografen. © Ann Sissel Holthe //All images are copyrighted and can not be used in any way without the permission of the owner. Copyright © Ann Sissel Holthe All rights reserved

4 fortryllende kommentarer:

fru Storlien sa...

Så bra at det ordnet seg! Og eieren var sikkert glad de slapp å hente hos Viking, for det er dyrt...Jeg tror ikke jeg hadde turt ta med en husky hjem, de er svære! Og litt skumle, synes jeg...Modig er du!

maanebarnet sa...

Ja, er veldig glad for at jeg slapp sende henne emd viking. Jeg tok henne med, fordi hun virket så fortumlet, og så var hun veldig snill. Brukte ganske gd tid sammen med henne er hun satt og venta, så vi "ble litt kjent først". Og så kunne jeg jo ikke bare la henne sitte der alene...Hadde ikke orka å gå å tenke på hva hun gjorde etter at jeg hadde forlatt henne...best å få henne i sikkerhet tenkte jeg. Louis, bla så spinnvill at han måtte i buret han da. Litt snurt for det kan man si, men Luna syns ikke noe om sånne masegutter, og likte nok mennesker best tror jeg, så da er det best å være føre var;).

I en Sving sa...

Så godt at Luna fant veien hjem til slutt. Kjempesnilt gjort av deg :)

Nydelig bilder også. God helg :)

maanebarnet sa...

I en sving: Tusen takk. Og, ja, man må ta vare på dyra;).

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...